torsdag 27. oktober 2011

                                                      ♫ So long, and thank's for all the shit ♫
                                                                                                                                 (Fritt etter Douglas Adams)

Vel, så er man ved veis ende. Ikke slik å forstå at livet mitt nå tar slutt – jeg har barn, og har følgelig ikke rett til å ta livet av meg, så det er ikke noe tema. Mitt liv her i Norge er derimot uungåelig over.
Jeg kunne selvfølgelig avsluttet der, og meldt meg på konkurransen om tidenes korteste og mest intetsigende blogginnlegg, men jeg ønsker å gi de som måtte være interessert muligheten til å høre grunnlaget for min endelige løsning. Enn så pretensiøst det måtte lyde; min historie.

Noen starter livet med en gullskje i rumpa, eller hva det nå heter, andre starter i grøfta. Felles for alle, er at man KAN ende opp et helt annet sted enn konvensjonene kunne tilsi.
Selv startet jeg livet i en kjernesunn familie bestående av friluftsråtasser, hundehold, sunne, friske sosialdemokratiske idealer, og en bjørn av en mor, som gjorde livet farlig for enhver som truet unger eller bikkjer hun hadde labbene rundt. Alt tydet på at jeg ville vokse opp til å bli samme bunnsolide, friske og sunne type menneske.

Sånn ble det ikke. Jeg har nemlig en medfødt noe usunn nysgjerrighet, som mang en gang har gitt meg vondt, både fysisk og psykisk. Dagen etter min ettårsdag testet jeg dette skikkelig. Jeg rev en kjele med kokende potetvann over meg selv, og da min bekledning besto av syttitallets nye vidunderstoff, polyester, som smeltet inn i huden, og ull over som holdt det godt og varmt, var enorme skader en naturlig følge. All hud over hele ryggen forsvant, jeg lå på sykehus i lange tider, fikk transplantert fra lår og bak, fikk flere alvorlige infeksjoner, og skulle for all fremtid ikke ha sjansen til å gå smertefri eller leke i bar overkropp i solen. Min mor har fortalt at jeg våknet hver natt i flere år av smerter og kløe. Jeg tror smertene har gitt seg, men kløen er der fortsatt. 37 år etter.

Jeg sier jeg TROR smertene har gitt seg, for jeg kan ikke være sikker. Faktisk kan jeg ikke være sikker på noen signaler kroppen min gir i det hele tatt, da jeg for lengst har lært hjerne og nervesystem til å automatisk sperre ute smerte eller andre signaler som distraherer. Tenk deg selv; kløen du kjenner når du er godt solbrent – den er plagsom, ja? Den har jeg også. Over hele ryggen, døgnet rundt. Da kan man velge; sjalte det ut, eller bli gal.



...jeg har tydeligvis valgt begge deler. Selv har jeg innbilt meg at jeg klarte det ganske bra, men avdelingslegen på galehuset jeg besøkte i fjor, konkluderte med at jeg led av Posttraumatisk Stressyndrom som følge av den livstruende skaden, og den reelle trusselen mot min eksistens som ulykken medførte. Hun mente rett og slett at jeg gikk fra vettet og ble gal allerede som ettåring.
Betryggende å høre.

Men, skaden til tross – jeg lever fortsatt. Ikke for det, jeg prøvde flere ganger. Ikke med kokende vann, men jeg likte etterhvert som jeg ble større, farligere og farligere ting. Og jo mer vondt, desto mer lærte jeg å kontrollere persepsjonen av det, og å skjule det hjemme, da jeg var redd for å få kjeft. Noe jeg antakelig hadde fått, og fortjent.

Det sier seg selv, at når du som syvåring leker med å slenge deg fra en hengebjørktopp til den neste, 10-12 meter over bakken, feilberegner etterhvert, og ramler fra gren til gren hele treet ned, etter å ha blitt strengt instruert om at det IKKE er lov, da holder man kjeft, børster støvet, tørker sårene, og sier blåmerkene er der fordi man datt på sykkel eller noe annet harmløst.



Uansett, i resten av oppveksten slo jeg to nakkevirvler hver sin vei under en mislykket salto som tolvåring, to i korsryggen som fjortenåring, knakk noen bein her og der, har bristet de fleste ribben, hatt en haug kraftige hjernerystelser, knekt deler i kneet, røket korsbånd, hatt meniskskade, hatt ledd ut av posisjon, løsnet litt på muskelfester, kuttet dypt, kuttet langt, osv., osv.
Men kroppen min heler FORT, og jeg får sjelden blåmerker, så med mindre jeg måtte sy, eller til lege, kunne jeg skjule det meste.

Den observante leser vil kanskje lure på HVORFOR, og jeg vil si det er et betimelig spørsmål.
Det har seg slik at jeg tidlig i barndommen viste et annet handikapp, ved siden av å være farlig nysgjerrig og ha labil risikoforståelse. Jeg hadde også meget gode talegaver, et rikt ordforråd og forholdsvis tidlig utviklete kognitive evner. Dette, paret med stor påståelighet, absurd rettferdighetssans, stort temperament, manglende forståelse av popmusikk, fotball og Donald, samt at jeg nesten alltid var fysisk minst, gjorde meg til det skapte mobbeobjekt.
Og jeg ble mobbet til dels mye. Dette opplevde jeg såpass totalt belastende, også for familien rundt meg, at litt vondt for en liten skade ikke føltes som noe å ta på vei for. Dessuten hadde man jo hørt alt de voksne sa, og fått med seg hvor vondt DE hadde det, at dette var ikke noe å snakke om.
Hvem har ikke hatt en knallhard farfar eller grandonkel, som nesten ble slukt av et fjell, knuste alle bein i kroppen, men aldri klagde?

I alle fall; jeg bagatelliserte som best jeg kunne mine egne skader og smerter, og la meg vel til en uvane som bar galt fatt senere.

Så vidt meg fortalt (men det er jo ikke SLIKT man husker fra en er liten), har ikke helsevesenet vært bare frydefullt å ha med å gjøre for min mor i forbindelse med spesielt brannskaden. Mitt eget første virkelige og voksenbevisste negative møte med helsevesenet kom da jeg trynet med sykkel i brosteiner, og klasket hodet, albuer og kne i steinene, og styret i lysken. Blod i urinen, sterk svimmelhet og sykehustur. Jeg klaget over smerter i kneet, men fikk beskjed om at det kun var hovent, og ville komme seg.

Resten kom seg jo av seg selv, men til tross for mine gjentatte påpekninger om at «noe» var galt i kneet, ble jeg ikke hørt. Jeg trente på denne tiden MYE, og kjente kroppen min godt. Selv dette utløste ikke flere undersøkelser, og jeg fikk beskjed om å trene videre etter noen uker.
Jeg så gjorde. Bl.a lange, tunge økter med kneløft med dype utfall, for å bli bedre i orientering og off-piste. Etter noen måneder ga resten av korsbåndet opp. På toalettur under en eksamen, av alle ting! Et høyt smell, og korsbåndet var røket tvers av.
Senere undersøkelser viste at det ble skade i det når jeg kræsjet, og kunne klart seg, hadde det fått hvile.
Og så begynte det.



Jeg ble satt på venteliste. Jeg var atten, supergira, og vant til at hvis man bare vil nok, så ordner det seg. Fire forskjellige lister sto jeg på. Etter et år viste det seg at Odda, som hadde kortest venteliste, hadde strøket meg fra listen fordi de «antok at pasienten var operert ved et annet sykehus». Følgen var at jeg ventet to år på Artroskopi, undersøkelse av kneet med kikkerthullmetode, og totalt fire år for operasjon.
Og misset militæret, som jeg hadde store planer om å utnytte til å betale en utdanning for meg.

Skaden skjedde våren '93. Senhøst '96 ble jeg operert i kneet.
Jeg var atten år, veltrent og høyt motivert for fremtiden. Det tar seg ikke ut i et sivilisert samfunn å la slike ressurser vente fire år på reparasjon.
Altså raste jeg fra hemningsløst aktiv, og meget godt trent, til veldig demoralisert og relativt slapp etter min egen standard.

I starten av min yrkesaktive karriere, som jeg viet til en «karriere» som motorsykkelbud, gikk ting forholdsvis greit, jeg kjørte mye, var aktiv og fant en arena som ikke krevde den grad av trening rent fysisk, som mine tidligere idretter.
Ettersom økonomi langt fra hører til mine favorittemaer, og jeg forstår lite av det, gikk det naturligvis dritt med mitt første firma. Jeg var vel nær ved å fylle tyve, da jeg la ned driften av mitt eget budfirma. Dette var første gangen ryggens indre skader hadde medvirkende årsak til at en jobb gikk til helvete. Et budfirma med EN ansatt trenger ikke mange ryggsmell, og vansker med å ta oppdrag før man får problemer. Dette var langt fra hovedårsak, men det hjalp nok ikke på.

Ansatt er da en bedre plassering, helst i et firma hvor det ikke går nevneverdig utover andre om man blir syk, så jeg satset hardt på salg noen år. Råtne greier, men det gikk stort sett bra, bortsett fra at jeg hadde vansker med å selge all driten folk vil spre ut over kundeflokken. Det som VAR et problem, ble de mange timene sittende lett bakoverlent i et bilsete. Det funker DÅRLIG med mine leddskader, og – som leger har teoretisert – en mulig skjevt utviklet muskulatur i ryggen, som følge av brannskaden.

Altså prøvde jeg meg i restaurantbransjen. Og masse forskjellig. Det ble etterhvert tydelig at alt untatt variert bevegelse, tar knekken på meg. Så jeg var flere ganger tilbake som MC-bud, men fant til slutt ut at mange hundre tusen kilometer, og ingen alvorlige ulykker var NOK testing av flaksen. Så jeg ga meg med det, og prøvde etterhvert å bli trafikklærer. Som MC-lærer sitter man riktig, og beveger seg hele tiden, så det er bra.

I disse årene med flakking mellom forskjellige bransjer, sykemeldinger, smerter og undring over hvor ferden skal gå i livet, bar mitt første firmas nedleggelse frukter. Store frukter. De heter, renter, renters rente, salær, gebyr, trekk og deres slemme kusine tvangstrekk.



Ofte var smerter, delvis immobilitet  manglende konsentrasjon og depresjon synkront med når økonomien gikk skeis. Igjen og igjen. Naturlig nok, egentlig.

Jeg ble også ganske deprimert av dette etterhvert, og ble så sint på meg selv, da det var svakt å ikke stå i mot, og derfor en uakseptabel reaksjon som skulle pakkes vekk sammen med smerter og alt annet man ikke ønsker. Jeg er redd jeg tidvis har vært flinkere til å pakke ting dit, enn jeg har vært til å rydde rommet mitt opp gjennom livet, for på enkelte områder er jeg ganske avstumpet.

Anyhow. Jeg har altså gjennom snart førti år, opparbeidet meg en ganske kraftig spiral av økonomiske problemer, et vidt smertebilde, og depresjoner. Hva som kom først vet jeg ikke, men jeg vet at de forsterker hverandre, og påvirker hverandre i alle mulige retninger om det skulle skje noe nytt. Av alt jeg har gjort disse årene, er jeg i det minste fornøyd med at jeg har klart å holde meg unna smertestillende, og avhengighetskjøret man ender på med dagens medisiner.

Har jeg f.eks økonomisk overskudd...nei vent, det har jeg ikke hatt hele mitt voksne liv, så det vet jeg egentlig ingenting om. Et bedre eksempel vil være om jeg er i meget godt humør, og ikke har akutt pengekrise. Hvis dette, i alle fall illusjonen av dette, får vedvare en stund, får jeg mindre smerter. Mindre smerter gir større arbeidskapasitet. Med større arbeidskapasitet, kan jeg få bedre økonomi. Da kan det hende jeg kommer i enda bedre humør, og får enda mindre smerter. Og da kan det hende jeg holder lengre, og blir mindre deprimert. Og så videre. Enhver idiot forstår dette?



Men når man da, hver gang man står på, føler at NÅ, nå skal jeg få det til! DENNE gangen!, jobber hardt, og ser nesten all lønn bli fjernet i tvangstrekk som også tar penger du skulle spist for. Hva da?
Det er DA man får problemer. Det er da tilværelsen blir svært grå, og veldig smertefull, og man ender opp sykemeldt igjen. Og man spør om forståelse hos kreditorer. Om hjelp i det offentlige.
Men man tigger ikke.
Man gjør som man har lært; setter seg inn i situasjonen, skaffer bakgrunnskunnskap, og henviser til de paragrafer, forskrifter og reglement man håper og tror kan forrette ens sak.

Og det er dette som er feil metode.
Alt fram til hit i min historie er oppskriften på feil taktikk for et liv.
Men det å prøve å sette seg inn i sine rettigheter, og tro man får mer hjelp av å ha lært seg noe om sin situasjon er den store FEILEN. Som jeg selv opplagt har gjort.
Gjør man dette, truer man de relativt enkle sjelene som tydelig besitter kontorkonsulentstillinger i byråkratiske og økonomiske instanser i vårt land. Disse som i enhver diskusjon hvor de føler deres posisjon kan bli kritisk behandlet, vil sette seg selv i en voldsom forsvarsposisjon og reagere med angrep.
Ja, jeg setter dette på spissen, men ta det til dere, føler dere ikke alle et visst stikk i stoltheten hvis noen prøver å fortelle dere hvordan dere skal gjøre jobben deres?
Men det er ikke det de som trenger hjelp av NAV, helsevesenet, kreditorer og andre driver med.
De folkene som ringer eller møter opp og har lest litt om sine rettigheter trenger hjelp, vet det, og ønsker kontroll over sin egen situasjon. De er ikke ute etter jobben din, selv om de har lært seg litt om den delen av den som berører dem direkte... De vil bare være sikre på at de får det de har rett til, og at alle muligheter er forsøkt.
Her har de kontoransatte, som er satt til kundebehandling mye å lære av servicenæringen; ikke bli fornærmet, bare fortsett å gjør jobben din bra.

I alle fall, jeg har som nevnt sost rundt i en lite produktiv spiral i mange, mange år, søkt om gjeldsordning tre ganger, søkt om smerteutredning, søkt om økonomisk bistand og rådgiving, nødet om revmatisk utredning, tigget om nedsatte trekk under sykemelding og/eller utdanning, tryglet om skikkelig fiks av brannsåret (det må fortsatt fikses på), og så videre. Jeg har ikke blitt hørt.



Jeg har blitt kritisert for noe man har antatt har vært at jeg ikke har bedt på «rett måte», eller at jeg ikke har mast nok. Jeg har prøvd å trygle, faktisk bokstavelig talt på knærne. Jeg har henvist til intellektet. Jeg har skreket, jeg har grått. Jeg har stått tålmodig med hatten i hånden. Jeg har prøvd ALLE metoder, rundt om kring i landet, og det faller alltid ned på det jeg etterhvert har konkludert med er trynefaktor og dagsformen til saksbehandler.
Trynefaktor fordi jeg ikke SER UT SOM jeg trenger hjelp. Selvfølgelig ikke, jeg har trent i over tredve år på å holde alt usynlig, hvordan i huleste skal en saksbehandler se det?

Det siste året har totalt tre velvoksne kvinner, alle med relevant utdanning, forsøkt å hjelpe meg med gjeldsordning. Dette skjedde etter at jeg var på tidligere nevnte besøk på galehus i fjor vår.
Da sa det helt stopp, og jeg klarte ikke fullføre noe og ble langtidssykemeldt.
Problemet var at jeg hadde vært sykemeldt vinteren før på grunn av niende operasjon på brannsåret, så de videreførte den symeldingsPERIODEN. Perioden utheves her, fordi NAV forvaltning fant en lur måte å spare penger! Da jeg ble sykemeldt fra jobben som MC-lærer, nektet NAV å gi meg sykepenger basert på det jeg hadde tjent, men skulle ha et stipulat fra arbeidsgiver. Med timelønn, blir stipulatet langt lavere enn reell inntekt, så jeg falt tyve tusen i inntekt i måneden. Trekkene synker imidlertidig ikke proposjonalt, så den reelle inntekten min ble ekstra redusert av dette.

Da jeg ble sykemeldt etter min mentale kræsj , nektet igjen NAV på innmeldt inntekt. Det skulle nå IKKE være stipulat, men reell inntekt. Da jeg tydeligvis hadde problemer før sesongen begynte, fikk jeg ikke jobbet så mye som jeg burde, i tillegg til at det fortsatt var kjølig ute, og jeg ikke lenger er så god til å takle kulde, og det kan bli kaldt som MC-lærer etter noen timer i fire-fem grader.
Dette gjorde at lønnsgrunnlaget mitt nå var hysterisk lavt, OG de videreførte perioden sykemeldingen gjaldt for, fra forrige sykemelding.
Altså, de to årene man har krav på stønad, først som sykepenger ett år, deretter ett år med 66% av dette utbetalt som arbeidsavklaringspenger, ble med noen pennestrøk redusert til et halvt år med sykepenger, til sterkt redusert sats.
Innviklet? Ja, tydeligvis klarer de ikke finne ut av det selv heller – det er nå snart halvannet år siden jeg første gang krevde skriftlig redegjørelse for hvilke paragrafer som er lagt til grunn for de store avvikene i beregningsprosedyrene.

Det siste året har gått som vanlig; jeg har svirret rundt i spiralen min, fra det ene nederlaget til det andre. Alt mens man evig pumpes full av vellykkethetssamfunnets gnål om at man må kose seg mer, være lykkelig, nyte livet. Og skulle det være vanskelig; ta en pille mot det.
Og nå er det slutt på stønaden, smertene er sterke, vinteren og mer smerte står for døren, jeg har ikke penger, er forholdsvis nedstemt, NAV svarer ikke på mail, jeg klarer ikke å holde noen jobb, har ikke vanntett bolig, og...ja.



Det er nok nå.
Jeg fikser ikke mer. Jeg vet at jeg svikter ungene mine, men jeg kan ikke ha samvær med dem uten penger, så hva pokker skal jeg da være her for?
Derfor har jeg kommet til slutningen om at man får hva man fortjener. Jeg har levd for uvørent og skjødesløst, hatt masse moro, og betaler nå regningen for det. Jeg selger alt jeg eier og har, og reiser utenlands til et sted pengene varer LENGE.
Vårt deilige sosialdemokratiske spill om egenverd, respekt for individ og rettferdig behandling er over. Jeg tapte – de vant.

                                                                   So long, and thank's for all the shit.

2 kommentarer:

  1. Remember to tell us stuck here where you go from now. We will probably follow, very soon, many think.
    Hæggis - bra ordbruk. Mye mer informativt å lese deg enn å høre deg fortvilet.

    SvarSlett
  2. Hilsen Thomas www.fagerholt.org

    SvarSlett