torsdag 27. oktober 2011

                                                      ♫ So long, and thank's for all the shit ♫
                                                                                                                                 (Fritt etter Douglas Adams)

Vel, så er man ved veis ende. Ikke slik å forstå at livet mitt nå tar slutt – jeg har barn, og har følgelig ikke rett til å ta livet av meg, så det er ikke noe tema. Mitt liv her i Norge er derimot uungåelig over.
Jeg kunne selvfølgelig avsluttet der, og meldt meg på konkurransen om tidenes korteste og mest intetsigende blogginnlegg, men jeg ønsker å gi de som måtte være interessert muligheten til å høre grunnlaget for min endelige løsning. Enn så pretensiøst det måtte lyde; min historie.

Noen starter livet med en gullskje i rumpa, eller hva det nå heter, andre starter i grøfta. Felles for alle, er at man KAN ende opp et helt annet sted enn konvensjonene kunne tilsi.
Selv startet jeg livet i en kjernesunn familie bestående av friluftsråtasser, hundehold, sunne, friske sosialdemokratiske idealer, og en bjørn av en mor, som gjorde livet farlig for enhver som truet unger eller bikkjer hun hadde labbene rundt. Alt tydet på at jeg ville vokse opp til å bli samme bunnsolide, friske og sunne type menneske.

Sånn ble det ikke. Jeg har nemlig en medfødt noe usunn nysgjerrighet, som mang en gang har gitt meg vondt, både fysisk og psykisk. Dagen etter min ettårsdag testet jeg dette skikkelig. Jeg rev en kjele med kokende potetvann over meg selv, og da min bekledning besto av syttitallets nye vidunderstoff, polyester, som smeltet inn i huden, og ull over som holdt det godt og varmt, var enorme skader en naturlig følge. All hud over hele ryggen forsvant, jeg lå på sykehus i lange tider, fikk transplantert fra lår og bak, fikk flere alvorlige infeksjoner, og skulle for all fremtid ikke ha sjansen til å gå smertefri eller leke i bar overkropp i solen. Min mor har fortalt at jeg våknet hver natt i flere år av smerter og kløe. Jeg tror smertene har gitt seg, men kløen er der fortsatt. 37 år etter.

Jeg sier jeg TROR smertene har gitt seg, for jeg kan ikke være sikker. Faktisk kan jeg ikke være sikker på noen signaler kroppen min gir i det hele tatt, da jeg for lengst har lært hjerne og nervesystem til å automatisk sperre ute smerte eller andre signaler som distraherer. Tenk deg selv; kløen du kjenner når du er godt solbrent – den er plagsom, ja? Den har jeg også. Over hele ryggen, døgnet rundt. Da kan man velge; sjalte det ut, eller bli gal.



...jeg har tydeligvis valgt begge deler. Selv har jeg innbilt meg at jeg klarte det ganske bra, men avdelingslegen på galehuset jeg besøkte i fjor, konkluderte med at jeg led av Posttraumatisk Stressyndrom som følge av den livstruende skaden, og den reelle trusselen mot min eksistens som ulykken medførte. Hun mente rett og slett at jeg gikk fra vettet og ble gal allerede som ettåring.
Betryggende å høre.

Men, skaden til tross – jeg lever fortsatt. Ikke for det, jeg prøvde flere ganger. Ikke med kokende vann, men jeg likte etterhvert som jeg ble større, farligere og farligere ting. Og jo mer vondt, desto mer lærte jeg å kontrollere persepsjonen av det, og å skjule det hjemme, da jeg var redd for å få kjeft. Noe jeg antakelig hadde fått, og fortjent.

Det sier seg selv, at når du som syvåring leker med å slenge deg fra en hengebjørktopp til den neste, 10-12 meter over bakken, feilberegner etterhvert, og ramler fra gren til gren hele treet ned, etter å ha blitt strengt instruert om at det IKKE er lov, da holder man kjeft, børster støvet, tørker sårene, og sier blåmerkene er der fordi man datt på sykkel eller noe annet harmløst.



Uansett, i resten av oppveksten slo jeg to nakkevirvler hver sin vei under en mislykket salto som tolvåring, to i korsryggen som fjortenåring, knakk noen bein her og der, har bristet de fleste ribben, hatt en haug kraftige hjernerystelser, knekt deler i kneet, røket korsbånd, hatt meniskskade, hatt ledd ut av posisjon, løsnet litt på muskelfester, kuttet dypt, kuttet langt, osv., osv.
Men kroppen min heler FORT, og jeg får sjelden blåmerker, så med mindre jeg måtte sy, eller til lege, kunne jeg skjule det meste.

Den observante leser vil kanskje lure på HVORFOR, og jeg vil si det er et betimelig spørsmål.
Det har seg slik at jeg tidlig i barndommen viste et annet handikapp, ved siden av å være farlig nysgjerrig og ha labil risikoforståelse. Jeg hadde også meget gode talegaver, et rikt ordforråd og forholdsvis tidlig utviklete kognitive evner. Dette, paret med stor påståelighet, absurd rettferdighetssans, stort temperament, manglende forståelse av popmusikk, fotball og Donald, samt at jeg nesten alltid var fysisk minst, gjorde meg til det skapte mobbeobjekt.
Og jeg ble mobbet til dels mye. Dette opplevde jeg såpass totalt belastende, også for familien rundt meg, at litt vondt for en liten skade ikke føltes som noe å ta på vei for. Dessuten hadde man jo hørt alt de voksne sa, og fått med seg hvor vondt DE hadde det, at dette var ikke noe å snakke om.
Hvem har ikke hatt en knallhard farfar eller grandonkel, som nesten ble slukt av et fjell, knuste alle bein i kroppen, men aldri klagde?

I alle fall; jeg bagatelliserte som best jeg kunne mine egne skader og smerter, og la meg vel til en uvane som bar galt fatt senere.

Så vidt meg fortalt (men det er jo ikke SLIKT man husker fra en er liten), har ikke helsevesenet vært bare frydefullt å ha med å gjøre for min mor i forbindelse med spesielt brannskaden. Mitt eget første virkelige og voksenbevisste negative møte med helsevesenet kom da jeg trynet med sykkel i brosteiner, og klasket hodet, albuer og kne i steinene, og styret i lysken. Blod i urinen, sterk svimmelhet og sykehustur. Jeg klaget over smerter i kneet, men fikk beskjed om at det kun var hovent, og ville komme seg.

Resten kom seg jo av seg selv, men til tross for mine gjentatte påpekninger om at «noe» var galt i kneet, ble jeg ikke hørt. Jeg trente på denne tiden MYE, og kjente kroppen min godt. Selv dette utløste ikke flere undersøkelser, og jeg fikk beskjed om å trene videre etter noen uker.
Jeg så gjorde. Bl.a lange, tunge økter med kneløft med dype utfall, for å bli bedre i orientering og off-piste. Etter noen måneder ga resten av korsbåndet opp. På toalettur under en eksamen, av alle ting! Et høyt smell, og korsbåndet var røket tvers av.
Senere undersøkelser viste at det ble skade i det når jeg kræsjet, og kunne klart seg, hadde det fått hvile.
Og så begynte det.



Jeg ble satt på venteliste. Jeg var atten, supergira, og vant til at hvis man bare vil nok, så ordner det seg. Fire forskjellige lister sto jeg på. Etter et år viste det seg at Odda, som hadde kortest venteliste, hadde strøket meg fra listen fordi de «antok at pasienten var operert ved et annet sykehus». Følgen var at jeg ventet to år på Artroskopi, undersøkelse av kneet med kikkerthullmetode, og totalt fire år for operasjon.
Og misset militæret, som jeg hadde store planer om å utnytte til å betale en utdanning for meg.

Skaden skjedde våren '93. Senhøst '96 ble jeg operert i kneet.
Jeg var atten år, veltrent og høyt motivert for fremtiden. Det tar seg ikke ut i et sivilisert samfunn å la slike ressurser vente fire år på reparasjon.
Altså raste jeg fra hemningsløst aktiv, og meget godt trent, til veldig demoralisert og relativt slapp etter min egen standard.

I starten av min yrkesaktive karriere, som jeg viet til en «karriere» som motorsykkelbud, gikk ting forholdsvis greit, jeg kjørte mye, var aktiv og fant en arena som ikke krevde den grad av trening rent fysisk, som mine tidligere idretter.
Ettersom økonomi langt fra hører til mine favorittemaer, og jeg forstår lite av det, gikk det naturligvis dritt med mitt første firma. Jeg var vel nær ved å fylle tyve, da jeg la ned driften av mitt eget budfirma. Dette var første gangen ryggens indre skader hadde medvirkende årsak til at en jobb gikk til helvete. Et budfirma med EN ansatt trenger ikke mange ryggsmell, og vansker med å ta oppdrag før man får problemer. Dette var langt fra hovedårsak, men det hjalp nok ikke på.

Ansatt er da en bedre plassering, helst i et firma hvor det ikke går nevneverdig utover andre om man blir syk, så jeg satset hardt på salg noen år. Råtne greier, men det gikk stort sett bra, bortsett fra at jeg hadde vansker med å selge all driten folk vil spre ut over kundeflokken. Det som VAR et problem, ble de mange timene sittende lett bakoverlent i et bilsete. Det funker DÅRLIG med mine leddskader, og – som leger har teoretisert – en mulig skjevt utviklet muskulatur i ryggen, som følge av brannskaden.

Altså prøvde jeg meg i restaurantbransjen. Og masse forskjellig. Det ble etterhvert tydelig at alt untatt variert bevegelse, tar knekken på meg. Så jeg var flere ganger tilbake som MC-bud, men fant til slutt ut at mange hundre tusen kilometer, og ingen alvorlige ulykker var NOK testing av flaksen. Så jeg ga meg med det, og prøvde etterhvert å bli trafikklærer. Som MC-lærer sitter man riktig, og beveger seg hele tiden, så det er bra.

I disse årene med flakking mellom forskjellige bransjer, sykemeldinger, smerter og undring over hvor ferden skal gå i livet, bar mitt første firmas nedleggelse frukter. Store frukter. De heter, renter, renters rente, salær, gebyr, trekk og deres slemme kusine tvangstrekk.



Ofte var smerter, delvis immobilitet  manglende konsentrasjon og depresjon synkront med når økonomien gikk skeis. Igjen og igjen. Naturlig nok, egentlig.

Jeg ble også ganske deprimert av dette etterhvert, og ble så sint på meg selv, da det var svakt å ikke stå i mot, og derfor en uakseptabel reaksjon som skulle pakkes vekk sammen med smerter og alt annet man ikke ønsker. Jeg er redd jeg tidvis har vært flinkere til å pakke ting dit, enn jeg har vært til å rydde rommet mitt opp gjennom livet, for på enkelte områder er jeg ganske avstumpet.

Anyhow. Jeg har altså gjennom snart førti år, opparbeidet meg en ganske kraftig spiral av økonomiske problemer, et vidt smertebilde, og depresjoner. Hva som kom først vet jeg ikke, men jeg vet at de forsterker hverandre, og påvirker hverandre i alle mulige retninger om det skulle skje noe nytt. Av alt jeg har gjort disse årene, er jeg i det minste fornøyd med at jeg har klart å holde meg unna smertestillende, og avhengighetskjøret man ender på med dagens medisiner.

Har jeg f.eks økonomisk overskudd...nei vent, det har jeg ikke hatt hele mitt voksne liv, så det vet jeg egentlig ingenting om. Et bedre eksempel vil være om jeg er i meget godt humør, og ikke har akutt pengekrise. Hvis dette, i alle fall illusjonen av dette, får vedvare en stund, får jeg mindre smerter. Mindre smerter gir større arbeidskapasitet. Med større arbeidskapasitet, kan jeg få bedre økonomi. Da kan det hende jeg kommer i enda bedre humør, og får enda mindre smerter. Og da kan det hende jeg holder lengre, og blir mindre deprimert. Og så videre. Enhver idiot forstår dette?



Men når man da, hver gang man står på, føler at NÅ, nå skal jeg få det til! DENNE gangen!, jobber hardt, og ser nesten all lønn bli fjernet i tvangstrekk som også tar penger du skulle spist for. Hva da?
Det er DA man får problemer. Det er da tilværelsen blir svært grå, og veldig smertefull, og man ender opp sykemeldt igjen. Og man spør om forståelse hos kreditorer. Om hjelp i det offentlige.
Men man tigger ikke.
Man gjør som man har lært; setter seg inn i situasjonen, skaffer bakgrunnskunnskap, og henviser til de paragrafer, forskrifter og reglement man håper og tror kan forrette ens sak.

Og det er dette som er feil metode.
Alt fram til hit i min historie er oppskriften på feil taktikk for et liv.
Men det å prøve å sette seg inn i sine rettigheter, og tro man får mer hjelp av å ha lært seg noe om sin situasjon er den store FEILEN. Som jeg selv opplagt har gjort.
Gjør man dette, truer man de relativt enkle sjelene som tydelig besitter kontorkonsulentstillinger i byråkratiske og økonomiske instanser i vårt land. Disse som i enhver diskusjon hvor de føler deres posisjon kan bli kritisk behandlet, vil sette seg selv i en voldsom forsvarsposisjon og reagere med angrep.
Ja, jeg setter dette på spissen, men ta det til dere, føler dere ikke alle et visst stikk i stoltheten hvis noen prøver å fortelle dere hvordan dere skal gjøre jobben deres?
Men det er ikke det de som trenger hjelp av NAV, helsevesenet, kreditorer og andre driver med.
De folkene som ringer eller møter opp og har lest litt om sine rettigheter trenger hjelp, vet det, og ønsker kontroll over sin egen situasjon. De er ikke ute etter jobben din, selv om de har lært seg litt om den delen av den som berører dem direkte... De vil bare være sikre på at de får det de har rett til, og at alle muligheter er forsøkt.
Her har de kontoransatte, som er satt til kundebehandling mye å lære av servicenæringen; ikke bli fornærmet, bare fortsett å gjør jobben din bra.

I alle fall, jeg har som nevnt sost rundt i en lite produktiv spiral i mange, mange år, søkt om gjeldsordning tre ganger, søkt om smerteutredning, søkt om økonomisk bistand og rådgiving, nødet om revmatisk utredning, tigget om nedsatte trekk under sykemelding og/eller utdanning, tryglet om skikkelig fiks av brannsåret (det må fortsatt fikses på), og så videre. Jeg har ikke blitt hørt.



Jeg har blitt kritisert for noe man har antatt har vært at jeg ikke har bedt på «rett måte», eller at jeg ikke har mast nok. Jeg har prøvd å trygle, faktisk bokstavelig talt på knærne. Jeg har henvist til intellektet. Jeg har skreket, jeg har grått. Jeg har stått tålmodig med hatten i hånden. Jeg har prøvd ALLE metoder, rundt om kring i landet, og det faller alltid ned på det jeg etterhvert har konkludert med er trynefaktor og dagsformen til saksbehandler.
Trynefaktor fordi jeg ikke SER UT SOM jeg trenger hjelp. Selvfølgelig ikke, jeg har trent i over tredve år på å holde alt usynlig, hvordan i huleste skal en saksbehandler se det?

Det siste året har totalt tre velvoksne kvinner, alle med relevant utdanning, forsøkt å hjelpe meg med gjeldsordning. Dette skjedde etter at jeg var på tidligere nevnte besøk på galehus i fjor vår.
Da sa det helt stopp, og jeg klarte ikke fullføre noe og ble langtidssykemeldt.
Problemet var at jeg hadde vært sykemeldt vinteren før på grunn av niende operasjon på brannsåret, så de videreførte den symeldingsPERIODEN. Perioden utheves her, fordi NAV forvaltning fant en lur måte å spare penger! Da jeg ble sykemeldt fra jobben som MC-lærer, nektet NAV å gi meg sykepenger basert på det jeg hadde tjent, men skulle ha et stipulat fra arbeidsgiver. Med timelønn, blir stipulatet langt lavere enn reell inntekt, så jeg falt tyve tusen i inntekt i måneden. Trekkene synker imidlertidig ikke proposjonalt, så den reelle inntekten min ble ekstra redusert av dette.

Da jeg ble sykemeldt etter min mentale kræsj , nektet igjen NAV på innmeldt inntekt. Det skulle nå IKKE være stipulat, men reell inntekt. Da jeg tydeligvis hadde problemer før sesongen begynte, fikk jeg ikke jobbet så mye som jeg burde, i tillegg til at det fortsatt var kjølig ute, og jeg ikke lenger er så god til å takle kulde, og det kan bli kaldt som MC-lærer etter noen timer i fire-fem grader.
Dette gjorde at lønnsgrunnlaget mitt nå var hysterisk lavt, OG de videreførte perioden sykemeldingen gjaldt for, fra forrige sykemelding.
Altså, de to årene man har krav på stønad, først som sykepenger ett år, deretter ett år med 66% av dette utbetalt som arbeidsavklaringspenger, ble med noen pennestrøk redusert til et halvt år med sykepenger, til sterkt redusert sats.
Innviklet? Ja, tydeligvis klarer de ikke finne ut av det selv heller – det er nå snart halvannet år siden jeg første gang krevde skriftlig redegjørelse for hvilke paragrafer som er lagt til grunn for de store avvikene i beregningsprosedyrene.

Det siste året har gått som vanlig; jeg har svirret rundt i spiralen min, fra det ene nederlaget til det andre. Alt mens man evig pumpes full av vellykkethetssamfunnets gnål om at man må kose seg mer, være lykkelig, nyte livet. Og skulle det være vanskelig; ta en pille mot det.
Og nå er det slutt på stønaden, smertene er sterke, vinteren og mer smerte står for døren, jeg har ikke penger, er forholdsvis nedstemt, NAV svarer ikke på mail, jeg klarer ikke å holde noen jobb, har ikke vanntett bolig, og...ja.



Det er nok nå.
Jeg fikser ikke mer. Jeg vet at jeg svikter ungene mine, men jeg kan ikke ha samvær med dem uten penger, så hva pokker skal jeg da være her for?
Derfor har jeg kommet til slutningen om at man får hva man fortjener. Jeg har levd for uvørent og skjødesløst, hatt masse moro, og betaler nå regningen for det. Jeg selger alt jeg eier og har, og reiser utenlands til et sted pengene varer LENGE.
Vårt deilige sosialdemokratiske spill om egenverd, respekt for individ og rettferdig behandling er over. Jeg tapte – de vant.

                                                                   So long, and thank's for all the shit.

fredag 29. april 2011

Katarsis fullendt...

Onsdag syvogtyvende april totusenogelleve blir min katarsis. Dagen der jeg brukte den kunstformen jeg behersker best til å reise meg mot mine indre demoner, gi faen i alle konsekvenser, og fri meg fra skammen. Dagen jeg slapp sinnet mitt fri fra skyggens dal.




Jeg har gjemt min kreativitet og frihet bak en kappe av skyld, skam og mindreverd. Alt på grunn av noe en annen gjorde mot meg. Slik har jeg gått i snart tyve år.


De siste ti årene har skyggene vært et lodd om sjelen, og hindret meg fra å skrive, da jeg hele tiden har kjent at jeg først måtte skrive driten ut på et vis for å bli fri. Mange har de mentale utkastene vært, alt fra enkle nettskrik, til lengre fiktive historier hvor jeg i stor grad ville vært alene om å forstå hvem jeg skrev om. Jeg kom endelig frem til at Rema 1000 har rett; det enkle er ofte det beste, så jeg delte i stedet mine demoner direkte med hele verden - uten filter eller fiksjon.


Smertefullt? Javisst, men den største eufori kommer ofte etter at man har lidd litt først, så det er på alle måter verdt det. Nå som hjernen min kan jobbe alene, og flyte fritt etter alle mine infall, bobler det av idéer atter igjen.


Min renselse ved formidling av min indre smerte med ord, var langt mer effektiv enn jeg noensinne hadde innbilt meg. Jeg har det i dag bedre, lettere og mer positivt enn jeg kan klare å huske.
Tenk at en drøy times skriving skulle ha slik en effekt? Nå klør det i fingrene etter å få sagt alt jeg bare har båret inni meg i årevis. Tanken om å fullføre min bok "Neoproklamentura" og novellesamlingen om MC-kjøring virker nå langt mer realistisk enn for bare få dager siden.
Våren ser lys ut, og jeg gleder meg til fremtiden. Endelig...


Blogging har jeg aldri helt skjønt før, men så at når over 600 mennesker leste hva jeg skrev i løpet av halvannet døgn, fikk jeg en nuvunnet følelse av at dette kanskje ER mitt medium.


Følgelig har jeg tatt en avgjørelse om å putte minst ett innlegg ut på min blogg hver dag fremover.


Jeg kommer til å følge innfallsmetoden, og spre mitt budskap ufiltrert til folket. Synsing, essays, noveller, dikt, vås - whatever.
Jeg håper å glede, ryste, forarge, skremme og underholde. Noen av mine lesere vil nok hate meg, mens andre vil elske meg. Begge deler kan jeg takle.


Jeg er nemlig ytterst politisk ukorrekt, lite komform og til tider totalt uspiselig. Men jeg kan også formidle synspunkt og tanker som vil varme, så alt er ikke mørkt for leserne.




Jeg håper, og tror, at min ferd fremover mot fullverdig selvrespekt vil bli produktiv, og at dette blir en aktiv blogg.


Jeg ønsker i alle fulle fall enhver som leser hjertelig velkommen til kommentarfeltet, anmoder om respekt og forståelse for andres meninger, og håper fremtiden blir like lys for dere som jeg tror den nå blir for meg...

onsdag 27. april 2011

Er man ansvarlig for seksualiteten sin som fjortenåring?

Jeg klarer ikke lenger gå gjennom livet og føle skyld for noe en annen har påført meg, så jeg gjør nå det stikk motsatte av min taktikk så langt; i stedet for å holde det skjult forteller jeg heller «hele verden» det, og håper det kan hjelpe både meg og andre i samme situasjon.
Det får bære eller briste – here we go;

Er man ansvarlig for seksualiteten sin som fjortenåring?
Dette spørsmålet, og flere til, har rast gjennom meg utallige ganger de siste tyve år.

Av mange mennesker har jeg blitt sett på som en råtass. En solid kar med mye utagering, men enorm selvtillit og trygghet i meg selv. Bare tull. Dere tok feil alle sammen.

Jeg har gått siden barndommen og følt meg utilpass, mindreverdig og dårlig. Jeg ble mobbet daglig, banket opp jevnlig, og stadig informert om mine mangler. Ikke hjemme; der var jeg trygg, men utenfor den trygge hulen min bjørn av en mor hadde bygget, ventet ydmykelsen.

Intellektuelt kunne jeg rasjonalisere det meste mens det sto på, og ingen mobbing kunne ta fra meg at jeg var konge på risikostunt. Jeg hoppet høyere, lengre og farligere på ski, snowracer, moped, etc.
Som oftest øvde jeg på dette alene, og utøvde til vanlig det meste alene, men mange er de eldre guttene som hadde glede av å se den gale lille gutten gjøre ting selv ikke de turde. Risikovillighet, og påfølgende stunt var MIN arena. Ingen mobbet meg da, og jeg nøt det.
Etterhvert som jeg ble eldre, ble alle disse aktivitetene heftigere, men ikke lenger for anerkjennelse, det ble mer for å bevise for meg selv at jeg KUNNE. At jeg var dyktig nok til å ikke dø av det.

Jeg visste også at jeg hadde et lyst hode, og kunne konversere uanstrengt med en hvilken som helst voksen. Mine jevnaldrende hadde dog liten interesse for min kunnskap om historie, filosofi, vitenskap og litteratur, så utløpet for denne egenskapen var begrenset.

Problemet var at jeg fortsatt hadde få venner, og få som forsto MEG. Gjennom tenårene jaktet jeg på en anerkjennelse jeg ikke fant, og kanskje ikke fullt ut forsto.

Så; relativt tidlig i ungdommen skjedde noe. Jeg ble bedre kjent med en som tilsynelatende forsto hvem jeg var, og hva jeg savnet. Han var MYE eldre enn meg, men jeg var vant til å konversere på tvers av aldersforskjeller, så jeg tenkte ikke over det. Han ble en kamerat og en trygg VENN. At han var en gammel kjenning av familien, at hans foreldre var venner og naboer av mine besteforeldre og at min mor hadde sittet barnevaktr for HAM i sin tid, gjorde meg enda tryggere. «Goffa» gjorde sitt inntog i mitt liv.

Han var oppmerksom, trygg, kul, hadde kule venner, masse musikk, tegneserier og kule ting, og han evnet å være barnslig til tider. Dessuten var han SVÆR, så han føltes som en trygg bamse som bare dukket opp i livet mitt og fremsto stødig og beskyttende.

Etterhvert oppdaget jeg at han hadde porno også. MYE porno. Og han nektet meg ikke å se det, snarere tvert i mot. Han kunne plutselig sette det på uten noe forvarsel, og det var gjerne homoporno eller porno som strengt tatt var underlagt pedofililovgivning når jeg tenker tilbake på det. Jeg var såvidt begynt på tenårene, så jeg reagerte ikke med den avsky jeg i dag ville gjort. Alt nytt og ukjent var spennende, så jeg tittet og vi pratet...

Ikke bare hadde han porno – han hadde også mange historier om sitt utsvevende sexliv, og jeg følte det som betryggende at en svær feit dude kunne klare å ha masse sex; det betød jo at også en raring som meg engang ville kunne få det.

Første gangen noe «skjedde» var mens jeg så en pornofilm hos ham, og han ga meg en vibrator. Han sa at jeg kunne kile på min egen tiss med den, mens jeg så på, så ville det bli enda bedre. Den gangen gikk han vekk og lot meg utforske dette nye alene.
Over tid endret dette seg, og han satt og så på at jeg onanerte til hans pornofilmer.

Skyldfølelsen red meg stadig, da jeg følte at noe var galt, men konkluderte med at det var fordi jeg så på porno. Så jeg gjorde noe jeg oppfattet som «forbudt», og fortalte det følgelig ikke til noen. Det var vår hemmelighet...

At jeg gjorde noe som var forbudt, OG nøt det, gjorde meg enda mer oppsatt på å holde det hemmelig. Jeg gjorde jo tross alt noe galt.

Over tid, begynte han å «hjelpe» meg. Og det var godt. Men fortsatt følte jeg at jeg gjorde noe galt.
Han penetrerte meg aldri, men i årene fram til jeg ble nitten, ble jeg jevnlig «behandlet» av dette store beistet.

Etterhvert som tiden gikk fra den første gangen vi hadde sex, forsto jeg jo naturligvis at dette «forholdet» var galt, men slet med å forlate det. Jeg opplevde det stadig som at det var noe han hadde rett til, samtidig som at jeg ikke kom fra at det jo var godt. Altså økte skyldfølelsen.
At min far flere år før hadde ytret bekymring for at jeg hadde en kamerat som var såpass mye eldre gjorde det ikke bedre.

I '94 kom gjennombruddet for meg, og jeg klarte å bryte ut av det hele. Da hadde jeg tilbrakt store deler av året med å prøve å bygge opp et budfirma under Goffas «kyndige» veiledning. Han hadde tilgang til mine midler via meg, og mye penger forsvant til fullstendig unødvendige ting. Han fikk også endel penger for «arbeidet» med å hjelpe meg med firmaet. Firmaet gikk til helvete, og jeg oppdaget store mengder barne- og dyreporno i samlingen hans. At han i tillegg behandlet min beste venns foreldre (som han leide leilighet av) med en total mangel på respekt og styrte sine omgivelser med en slags underliggende og dels skjult terror, gjorde meg mer mottakelig for å forstå hva slags menneske han faktisk var.

Dyre- og barnepornoen var nok hovedgrunnen til at «alle» brøt kontakten med ham, og jeg var fri.
Trodde jeg.

For det var ikke så enkelt – følelsene av skyld, anger og idioti var like fullt tilstede. Og jeg var alene med mine følelser om at jeg fortjente all driten, ettersom jeg jo faktisk nøt behandlingen han ga meg.
Jeg har så langt greid å fortelle om dette til seks stykker. Tre år etter at jeg kom meg fri fra dette jeg opplevde som et slags fangeskap, under opprullingen av den store pedofiliringen i Belgia i '97, samlet jeg nok krefter til å gå til politiet med min historie.
Jeg satt i tre timer og svettet, stammet og konsentrerte meg alt jeg kunne, og fortalte en sedelighetspolitimann alt. Etterpå var jeg mer utslitt enn jeg noengang før eller siden har vært.

Jeg hørte aldri mer, og etterlyste saken noen år senere. Anmeldelsen er ikke engang protokollført, og saken finnes ikke. Så hvis noen undres over min totale mangel på respekt for ordensmakten; DER er svaret.

På dette tidspunktet hadde jeg fortsatt ikke fortalt det til noen. I ettertid fikk begge mine koner, en samboer og to nære venner vite om det. Hver gang var en kamp. En overveldende og utmattende øvelse i kontroll av skyld, anger og mindreverdighetsfølelse. Jeg følte det var min egen skyld, og mitt ansvar for at det gikk så langt som det gikk. Jeg mener; det foregikk helt til jeg var nitten – hvorfor gjorde jeg ikke noe med det? Hvorfor gikk jeg ikke bare?

Svarene jeg etterhvert har kommet til, er at det IKKE var mitt ansvar. HAN var den voksne, HAN snørte meg inn i ett nett av SIN virkelighet, antakelig vel vitende om at jeg ikke kom til å fortelle det til noen. Jeg har også utviklet en stor forståelse for at kvinner utsatt for vold går tilbake til sin overgriper igjen og igjen, til tross for at ALL logikk tilsier at man bør LØPE en annen retning.

Spørsmålet blir da; hvor førte dette hen, hva har det gjort med meg og hvor går ferden videre?

Vel; jeg tror det har gitt meg problemer i forhold. En skrekk for å slippe noen for nærme, slik at jeg derav kan få mer smerte, har nok gjort meg mer ambivalent mot de som bryr seg. Venner er én ting – en del av dem har jeg allikevel kunnet slippe nærme (dog ikke så nærme at jeg har fortalt dette), men de kvinnene jeg har vært med har nok følt en kulde de strengt tatt ikke fortjente. Selv om noen av dem har fått vite om det, tror jeg fortsatt at de alle har følt at jeg har båret et skjold de ikke har kunnet komme forbi uansett. Angrep er beste forsvar, så i mange konflikter hvor min manglende synlige empati og innelukkede sjel har vært utløsende, har jeg nok brukt regresjon og angrep mot den som egentlig kunne hjulpet meg. Aggresjonen har ligget nær overflaten bestandig, og ulmet sammen med en følelse av avmakt, tap av selvrespekt, mindreverd, skam, og dårlig samvittighet.

Det orker jeg ikke mer. Jeg vil fri meg fra dette, og gjør det med «skrike» til hele verden;
«Goffa»(*), du ditt pedofile, psykopatiske svin! Du ødela meg nesten, misbrukte min tillit og søken etter anerkjennelse, og skadet hele min tenåringstid! DU er ansvarlig for min skyldfølelse og skam. DU skulle latt meg være, og latt meg utforske min seksualitet med jevnaldrende!
Jeg håper du brenner lenge i helvete, og at din vei ikke krysser min – for da dreper jeg deg.

Mine barn fortjener en pappa som er til stede, og din død er ikke verdt at de skal miste meg til et fengsel for lang tid.

Min ferd videre kan bare bli bedre. Skjult skam fortærer sjelen innenfra.
Nå som «alle» vet hva som har skjedd, er én alvorlig byrde å bære lettet av mine skuldre.

Om noen mener jeg er mindre verdt som venn etter at jeg har blåst ut alt dette; so be it. Jeg har skjult det i for mange år, og trenger friheten til å være tilstede for de rundt meg. Jeg håper og tror at livet blir lettere nå...


(*)fullt navn er fjernet pga. advarsler om mulighet for anmeldelse mot meg.