torsdag 3. desember 2009

Kong Vinter og en liten italiener


Desember har falt snikende ned over oss, og vi heiser pliktskyldigst flagg og forventninger mot nye høyder i den heseblesende kampen om å bli den flinkeste i klassen i den nært forestående kjøpe- og etefesten. Også kalt jul.
Rødt er julens farge.
Hjertevarmt, spennende og lidenskapelig.
Andre ting har de samme egenskapene, ja til og med samme farge.
Som en Ducati.

Ducati er en Italiensk motorsykkelfabrikant som aldri har mistet det udefinerbare grepet rundt det å skape ekte, hjertevarm lidenskap, spenning og ildfullhet.
Alt i julens farge; rødt...
Den observante leser vil nå kanskje påpeke at jul og midtvinter har fint lite å gjøre med en italiensk motorsykkel.

Au cointraire!

I går skulle jeg frakte en Ducati fra Fredrikstad til Drøbak.
Hvordan frakter man lettest en motorsykkel?
Man kjører den.

Men akkurat som julen, er Ducatier lunefulle, og aldri så lite uforutsigbare. Du VET når du nærmer deg at ting ikke kommer til å skje som du planla, og ihvertfall ikke innen gitt tidsskjema.

Hun startet ikke. Hun var misfornøyd med å ha blitt neglisjert i så lang tid, at når hun nå skulle vekkes, var det mer enn motvillig. Jeg presenterte meg, og snakket høflig til henne. Strøk henne på rammen og klappet tanken. Hvisket litt om hvor gøy vi kunne få det. Men hun ville ikke. Som julen, trengte hun mer enn godord og kjærlig omtanke til detaljene for å starte, og når alt kom til alt var det bare EN ting som hjalp; mer strøm.
Med startkabler fra en frossen Mercedes, fikk hun varmen i seg, og ga opp protestene. Hun startet og fikk en klem. En sånn julaftenklem.

Når hun nå endelig var vekket fra dvalen, hørte man hele hennes sjel synge for full hals hver gang man vred litt på gassen. Hver lille usikkerhet, smånervøsitet og den rene, ubesudlede iveren etter å yte. Og brølet.
Dette dype, skranglete primalbrølet hun sprer over alt rundt seg. Som en drage. Magisk.

Fortsatt kjølig, fikk hun et kvarter til å få summet seg, mens jeg kledde meg. Igjen kjente jeg følelsen. Den samme følelsen i mellomgulvet som jeg fikk på julaften når jeg var guttunge. Spenningen. Usikkerheten. Blir det like bra som sist? Blir jeg lykkelig? Går det til helvete denne gangen?

Så entret jeg henne. Kledd for denne førjulsoddysséen på dels saltede veier, og fire friske minusgrader. Vi rullet rolig ut porten, og etter drøyt femten meter ble vi enige om å teste veggrepet. Jeg nappet godt i gassen, hun responderte kvikt med et brøl, før hun ga tydelig beskjed om at det er greit nok, men omtrent HER mister jeg festet. Flink var hun. Vel kledd, gode og varme og klare for tur. Føret var testet og funnet som forventet, og vi rullet avgårde i den gnistrende friske vinterluften, og en stjerneklar himmel der bakom gatelyktene.

Da slo juleforbannelsen inn. Man har alltid glemt noe, og i dette tilfellet var det klart visir. I Norge er det som regel mørkt, virkelig mørkt i fem-sekstiden om kvelden i desember, og jeg fant ingen beviselige unntak for dette der vi begynte vår ferd. Igjen var mer strøm løsningen.
Vi sparer jo ikke på noe som kan bygge oppunder velstandsfasaden i Norge. I hvertfall ikke på strøm i desember, så der er lys.
Det er lys overalt.

Den middelaldrende lille italienske dragekvinnen under meg gjorde det meget fort klart at hun ikke trivdes inne i byen, hun hostet hvis jeg ikke sluret litt, og ga fra seg jevnlige mishagsytringer om farten. Alt tydet på at hun ikke ville slutte å klage uansett hva jeg sa, så jeg lot henne sippe. JEG visste jo at vi snart skulle ut på landeveien.

Ved første pådrag ut av første rundkjøring, kjente jeg igjen det disse damene har, som ikke de andre har.
Denne ville, ubesudlede gleden som sprer seg gjennom hele sykkelen med én gang man lar den få lov. Det finnes ikke klinisk, det er ikke engang behagelig.
Det er så mye mer.
Det er en så direkte følelse, en følelse av at hun umiddelbart har tatt deg INN i seg, og ønsker over alt annet å gi deg full kontroll.

Så kom nye rundkjøringer.
Igjen denne julefølelsen; man svinger innom mye forskjellig, men man får ikke fullført en eneste runde...
Pliktløpet fortsatte gjennom og videre ut av byen, med mål om landeveien. Vi led i fullkommen fellesskap, den lille damen og jeg.

I det samme øyeblikk som landeveien åpnet seg, måtte jeg la henne slippe lidelsene, og åpnet fullt, og slapp henne løs. Hun vrælte av glede, og kostet på med alt hun hadde. Hele den lille skapningen under meg antok en ny form, og ble en mekanisk-organisk metamorfose av ren glede, vellystige vibrasjoner og en kampiver uten sidestykke. Hun dro villig vekk med et gnistrende engasjement når hun fikk lov, og var tryggheten selv i sveipende og rolige svinger, ettersom det tross alt kunne være glatt.
Før vi visste ordet av det var vi nådd neste tettbebyggelse, og rullet rolig avgårde i enda en av galskapens forporter. Reklame om kjøpefest overalt, og en sutrende dame under meg. Jeg kunne bare tenke på å komme meg vekk.

Så nådde vi motorveien. Normalt verdens kjedeligste plass med motorsykkel, men gitt omstendighetene, var det tryggere føre der enn noen andre plasser. Så vi fulgte strømmen.
Disse små italienske damene er svært glad i fart. Selv om de er kjempesmå. Og de ljuger gjerne til deg, for at du skal la dem få lov. De vil ha sin pakke, de også, og den pakken er fart.

Som julenissen er jeg svak for argumentene til små ivrige piker, og ga etter.
Stadig vekk måtte hun dog tøyles. Som den lille piken på julenissens fang, hun som igjen og igjen prøver å nappe i skjegget uansett hvor mange ganger hun får beskjed, akkurat slik la hun alltid på farten, så vi tok stadig igjen alle de andre veldig fort.

Men hun var så lykkelig. Og jeg var så lykkelig. Visst var det kaldt, og hun er jo liten for en så lang mann som meg, så enkelte av kne- og ankelskadene mine gjorde seg etterhvert gjeldende, i og med at det var såpass statisk kjøring. Så vi dro en julesvingom, og brukte av- og påkjøringene til motorveien for å få svingt oss litt mer. Stor lykke. Og som den høflig oppdratte damen hun er, ga hun alltid fin og tydelig beskjed når hun mistet grepet.

Som vi skred videre, bestemte jeg meg, i julens ånd, for å gi henne en presang også, så jeg sa hun kunne få gi på ordentlig én gang. Hun var ikke verre å be enn små barn på vei til gavetreet, og sang lykkelig av full hals der hun sparket avgårde for alt hva hun var verdt. Da vi nærmet oss det dobbelte av lovlig hastighet, måtte jeg stogge henne, og til tross for den lille lykken, virket hun litt sørgmodig. Litt som de samme barna som faktisk MÅ gå og legge seg til slutt.

Desember ER nå engang vinterstid, så vi måtte finne et sted å stoppe litt. Igjen den samme rastløse klagingen over å måtte kjøre sakte der vi bremset inn mot en bensinstasjon, så hun fikk stå helt i ro og stillhet under pausen.

Varm kaffe til tross alt noe kjølige fingre, og varme blikk til den lille italieneren. Og refleksjonene meldte seg der jeg sto og så den ene hastige bilen etter den andre stoppe ved pumpene. Flotte biler, med alskens komfort og kontaktsanerende hjelpemidler. Jeg hadde kjent så og si hver eneste ujevnhet på veien, og visste nøyaktig hva slags vær det var. De så alle så overraskede ut der de kom ut av bilene sine. Overrasket over den harde bakken, den kalde luften, det sterke stasjonslyset. Og de så stresset ut.

Jeg hadde ro til langt inn i ryggmargen. Jeg VAR i mitt Nirvana. Stedet jeg oppsøker for glede, trøst og trygghet.
På tur med motorsykkel.
En julerød motorsykkel.
Rett før hysteriet rammer brorparten av befolkningen, og farger, kos og følelser blir overskygget av en pervertert shoppingmaraton, før freden atter senker seg motvillig, fordi alle butikkene har stengt...

Jeg nøt min ro, og synet av den fyrrige damen foran meg, og tenkte på friheten hun ga. Den deilige følelsen av å ha fullstendig fri. Ikke kunne ta i mot tefoner, ikke bli forstyrret av andre. Ingenting annet enn meg, den ville, lille damens vibrasjoner og styrkebrøl, veilegemet, og til slutt denne felles gleden. Gleden over å bare føle. Kjenne på sine innerste følelser og lyster der man i fellesskap nyter tiden man har i lag.

Og da tenkte jeg at det er vel det julen burde være?
Julen burde være som en motorsykkeltur. Ubesudlet. Ren. Ivrig. Leken.
Jeg smilte fornøyd, tredde på meg hjelmen og prøvde å vekke den lunefulle kvinnen.
Tydelig litt fornærmet over å bli tiet på den måten, måtte det fire forsøk til før hun tilga meg og startet.

Igjen den samme iveren, og vi brumlet førnøyd ut i mørket, på vei mot siste strekk.
Med et visst vemod observerte jeg at vi snarlig ville ankomme vår destinasjon, og det føltes litt som 1.juledag. Det var fortsatt kos, men vi visste alle at det straks var over.

Hennes nye venn ventet oss i en oppvarmet garasje, og jeg kjente en enorm tilfredstillelse over å vite at hun ikke skulle fryse. Han smilte så fornøyd, og var så glad, at jeg kan sverge på jeg hørte henne purre litt ekstra. Som alle andre kvinner, elsker Ducatiene oppmerksomhet.

Hun ble hjuplet inn i en trygg og god bod, og vi så til at hun hadde det behagelig.
Rett før døren lukket seg, syntes jeg jeg kunne se et lite blunk til meg.

En fortreffelig liten dame, og et stormfullt bekjentskap.

Når låsen slo om fikk jeg den samme følelsen vi kjente når vi var små, og siste rest av julepynten var pakket bort. Følelsen av at det ugjenkallelig er over for denne gang.

Tomt.

Så fylte hodet mitt seg med tanken på at det nå straks er sånn annen jul, og at jeg sikkert får lånt en annen sykkel snart. Også kan jeg straks begynne å fikse Astrid.

Astrid. Min ferme sleggekaster. Mitt lille monster. Jo fortere jeg får henne på veien, jo fortere kan jeg vekke opp igjen julefølelsen fra guttedagene.
Og andre sykler er tilgjengelig når våren kommer. Kanskje til og med noen Ducatier...

Uansett blir det mange julaftener.

Fordi jeg kjører motorsykkel.

Fordi det å kjøre motorsykkel gjør meg minst like glad som guttungen på fem som suger inn julestemningen med hvert eneste fiber av kroppen, og omfavner den fullstendige lykken med åpent hjerte..

lørdag 28. november 2009

Mentalt forfall

Alkymist.
Smak på ordet.
Si det høyt!
Kjenn hvordan bokstavene leker med leppene og tungen din.
Herlig.

En dyktig forfatter eller skribent er vår tids alkymister; ord har ingen verdi før sammenhengen gir en mening og leseren blir berørt på et eller annet vis.
En god forfatter skaper gull av blekk.
Fra jeg var liten har jeg elsket ordet alkymist.
I dag er ordet ”mitt” hypet i filler. ”Alle” snakker om Paulo Coelhos bok Alkymisten, og anser det som fullstendig usannsynlig at noen kan ha lagt merke til dette ordet før Märtha brakte det med seg til alteret.

Dette smerter meg.

Ikke fordi jeg ikke liker Coelho eller Märtha, men fordi det gir et signal om at intet har verdi før media lager et nummer av det.
Coelhos bok er god. Han er en dyktig forfatter.
MEN! Hvorvidt man bør forgude hans forfatterskap som sjelsettende; se derom BØR de lærde strides.
Det mest positive med hans verk, slik jeg ser det, er at han evner å videreføre de virkelig store forfatternes gave; å skrive en god historie med få ord. Han kunne brukt syv hundre sider, men valgte heldigvis å la være. Allikevel kan jeg ikke fri meg fra at endel av hans betraktninger blir litt lettvinte og grunne, ikke slik som endel av våre mest kritikerroste forfattere på midten av forrige århundre gjorde det.
”Hva er dette for en latterlig påstand?”
Jo, det skal jeg enkelt forklare; Coelho, og mange av hans samtidige gjør det for LETT for sin leser. Om det er forfatterne selv, eller kapitalfokuserte redaktører som setter denne standaren kan jeg ikke uttale meg om, men realiteten er at vi i vårt fastfood, -read, -watch og –listen samfunn ikke lenger evner å prissette den gode frie tanken. Den provokative formidling som setter krav til mottakerens sanse- og begrepsapparat. ”Sult” kan gjøre sin leser fysisk kvalm og sulten. Filmen ”Stalingrad” kan få folk til å pakke seg inn i ulltepper på en varm sommerdag. Mottakeren blir sterkt utfordret, og intet leveres gratis. Du SKAL sitte og kjenne verket på kroppen.
Da er vi tilbake til Coelhos Märtavrider. De ”sjelsettende” vendingene serveres for lett. Som et postfilosofisk Hotel Cæsarmanifest.
Misforstå meg rett; jeg er ingen forkjemper for ”høykultur” og distansering mellom forskjellige lag, men jeg utfordrer forfattere av i dag til å kreve litt av sine lesere.
Men de GJØR det, sier kanskje du... Og du har helt rett.
Problemet er at det synes som om det skal være en konkurranse i hvem som kan få gitt ut den tykkeste boken! Utfordringen til leseren er å orke hele boken.
Er en bok BEDRE fordi den er tykkere?
Dette spørsmålet dukker stadig opp i mitt sinn, når jeg ser over min bokvegg.
Gamle, fabelaktige verk står side om side med de mer moderne. De nye er tykke.
De er fulle av ord. Mange ord.
De gamle er som regel tynne. Færre ord, større historier.
To av mine absolutte favoritter, som leses igjen og igjen er Isac Asimovs ”Naken sol” og Herman Hesses ”Demian”. De er begge på under to hundre sider, men sier mer enn de fleste moderne mursteiner på fem-seks hundre sider.

Hvordan?

Både Hesse og Asimov antyder og forutsetter. Antydninger som krever at leseren følger flere linjer av tankespill underveis i boken, og forutsetninger om at du aksepterer rammene som er satt for historien, uten å måtte serveres disse med teskje.
På dette tidspunktet i min tirade, må jeg legge til at noen verk TRENGER mange sider, rett og slett fordi historien i seg selv er så omfattende.
Innen fantasy og science fiction er dette svært fremtredene. Allikevel er det intet must! ”Naken Sol” er et godt eksempel innen science fiction.
Terry Pratchetts ”Pyramidene” et annet innen fantasy; skulle Pratchett forklart i detalj enhver merkelig ting som dukker opp i nitidige detaljer ville alle bøkene hans vært på tusen sider.
De er ikke det. For han forklarer ikke.
Som Hesse og Asimov utfordrer han leserens evne til aksept, og setter selve historien i sentrum. Skildringer er til for å utfylle og hjelpe leseren til å ”se” forfatterens visjon, ikke trykke hver liten detalj inn med en altfor stor spade.

Les et eventyr fra Asbjørnsen og Moe.
Les det, og sett deg selv tilbake til din barndom.
Dengang da du uten reservasjoner godtok rammene rundt historien, at det fantes troll, hekser og snakkende dyr, og den spennende fortellingen du ble servert var det viktigste. Eventyrene er ikke på hundrevis av sider, men de er spennende, utfordrene og givende.

Alkymi...

Skape gull. Et gammel ordtak sier at tale er sølv, tie er gull.
Jeg gir dagens forfattere en sølvmedalje for sin ordflom.
De riktige dyktige trenger ingen medalje. De lager gull selv.
De er alkymister.

De er herre over ordet...
Velkommen hit.
Endelig har jeg også tatt skrittet helt ut, og laget en blogg. Vel, jeg HAR prøvd før, men den bloggsiden forsvant som det velkjente dugget for solen...
:)

Nå er det fryktelig sent (eller tidlig), så jeg gjør det enkelt, og legger inn noe jeg har skrevet før.

Håper det faller i smak. I så fall, kan jeg røpe at dette er måten jeg som regel skriver på, så dere ønskes med dette hjertelig velkommen tilbake ;)