Jeg klarer ikke lenger gå gjennom livet og føle skyld for noe en annen har påført meg, så jeg gjør nå det stikk motsatte av min taktikk så langt; i stedet for å holde det skjult forteller jeg heller «hele verden» det, og håper det kan hjelpe både meg og andre i samme situasjon.
Det får bære eller briste – here we go;
Er man ansvarlig for seksualiteten sin som fjortenåring?
Dette spørsmålet, og flere til, har rast gjennom meg utallige ganger de siste tyve år.
Av mange mennesker har jeg blitt sett på som en råtass. En solid kar med mye utagering, men enorm selvtillit og trygghet i meg selv. Bare tull. Dere tok feil alle sammen.
Jeg har gått siden barndommen og følt meg utilpass, mindreverdig og dårlig. Jeg ble mobbet daglig, banket opp jevnlig, og stadig informert om mine mangler. Ikke hjemme; der var jeg trygg, men utenfor den trygge hulen min bjørn av en mor hadde bygget, ventet ydmykelsen.
Intellektuelt kunne jeg rasjonalisere det meste mens det sto på, og ingen mobbing kunne ta fra meg at jeg var konge på risikostunt. Jeg hoppet høyere, lengre og farligere på ski, snowracer, moped, etc.
Som oftest øvde jeg på dette alene, og utøvde til vanlig det meste alene, men mange er de eldre guttene som hadde glede av å se den gale lille gutten gjøre ting selv ikke de turde. Risikovillighet, og påfølgende stunt var MIN arena. Ingen mobbet meg da, og jeg nøt det.
Etterhvert som jeg ble eldre, ble alle disse aktivitetene heftigere, men ikke lenger for anerkjennelse, det ble mer for å bevise for meg selv at jeg KUNNE. At jeg var dyktig nok til å ikke dø av det.
Jeg visste også at jeg hadde et lyst hode, og kunne konversere uanstrengt med en hvilken som helst voksen. Mine jevnaldrende hadde dog liten interesse for min kunnskap om historie, filosofi, vitenskap og litteratur, så utløpet for denne egenskapen var begrenset.
Problemet var at jeg fortsatt hadde få venner, og få som forsto MEG. Gjennom tenårene jaktet jeg på en anerkjennelse jeg ikke fant, og kanskje ikke fullt ut forsto.
Så; relativt tidlig i ungdommen skjedde noe. Jeg ble bedre kjent med en som tilsynelatende forsto hvem jeg var, og hva jeg savnet. Han var MYE eldre enn meg, men jeg var vant til å konversere på tvers av aldersforskjeller, så jeg tenkte ikke over det. Han ble en kamerat og en trygg VENN. At han var en gammel kjenning av familien, at hans foreldre var venner og naboer av mine besteforeldre og at min mor hadde sittet barnevaktr for HAM i sin tid, gjorde meg enda tryggere. «Goffa» gjorde sitt inntog i mitt liv.
Han var oppmerksom, trygg, kul, hadde kule venner, masse musikk, tegneserier og kule ting, og han evnet å være barnslig til tider. Dessuten var han SVÆR, så han føltes som en trygg bamse som bare dukket opp i livet mitt og fremsto stødig og beskyttende.
Etterhvert oppdaget jeg at han hadde porno også. MYE porno. Og han nektet meg ikke å se det, snarere tvert i mot. Han kunne plutselig sette det på uten noe forvarsel, og det var gjerne homoporno eller porno som strengt tatt var underlagt pedofililovgivning når jeg tenker tilbake på det. Jeg var såvidt begynt på tenårene, så jeg reagerte ikke med den avsky jeg i dag ville gjort. Alt nytt og ukjent var spennende, så jeg tittet og vi pratet...
Ikke bare hadde han porno – han hadde også mange historier om sitt utsvevende sexliv, og jeg følte det som betryggende at en svær feit dude kunne klare å ha masse sex; det betød jo at også en raring som meg engang ville kunne få det.
Første gangen noe «skjedde» var mens jeg så en pornofilm hos ham, og han ga meg en vibrator. Han sa at jeg kunne kile på min egen tiss med den, mens jeg så på, så ville det bli enda bedre. Den gangen gikk han vekk og lot meg utforske dette nye alene.
Over tid endret dette seg, og han satt og så på at jeg onanerte til hans pornofilmer.
Skyldfølelsen red meg stadig, da jeg følte at noe var galt, men konkluderte med at det var fordi jeg så på porno. Så jeg gjorde noe jeg oppfattet som «forbudt», og fortalte det følgelig ikke til noen. Det var vår hemmelighet...
At jeg gjorde noe som var forbudt, OG nøt det, gjorde meg enda mer oppsatt på å holde det hemmelig. Jeg gjorde jo tross alt noe galt.
Over tid, begynte han å «hjelpe» meg. Og det var godt. Men fortsatt følte jeg at jeg gjorde noe galt.
Han penetrerte meg aldri, men i årene fram til jeg ble nitten, ble jeg jevnlig «behandlet» av dette store beistet.
Etterhvert som tiden gikk fra den første gangen vi hadde sex, forsto jeg jo naturligvis at dette «forholdet» var galt, men slet med å forlate det. Jeg opplevde det stadig som at det var noe han hadde rett til, samtidig som at jeg ikke kom fra at det jo var godt. Altså økte skyldfølelsen.
At min far flere år før hadde ytret bekymring for at jeg hadde en kamerat som var såpass mye eldre gjorde det ikke bedre.
I '94 kom gjennombruddet for meg, og jeg klarte å bryte ut av det hele. Da hadde jeg tilbrakt store deler av året med å prøve å bygge opp et budfirma under Goffas «kyndige» veiledning. Han hadde tilgang til mine midler via meg, og mye penger forsvant til fullstendig unødvendige ting. Han fikk også endel penger for «arbeidet» med å hjelpe meg med firmaet. Firmaet gikk til helvete, og jeg oppdaget store mengder barne- og dyreporno i samlingen hans. At han i tillegg behandlet min beste venns foreldre (som han leide leilighet av) med en total mangel på respekt og styrte sine omgivelser med en slags underliggende og dels skjult terror, gjorde meg mer mottakelig for å forstå hva slags menneske han faktisk var.
Dyre- og barnepornoen var nok hovedgrunnen til at «alle» brøt kontakten med ham, og jeg var fri.
Trodde jeg.
For det var ikke så enkelt – følelsene av skyld, anger og idioti var like fullt tilstede. Og jeg var alene med mine følelser om at jeg fortjente all driten, ettersom jeg jo faktisk nøt behandlingen han ga meg.
Jeg har så langt greid å fortelle om dette til seks stykker. Tre år etter at jeg kom meg fri fra dette jeg opplevde som et slags fangeskap, under opprullingen av den store pedofiliringen i Belgia i '97, samlet jeg nok krefter til å gå til politiet med min historie.
Jeg satt i tre timer og svettet, stammet og konsentrerte meg alt jeg kunne, og fortalte en sedelighetspolitimann alt. Etterpå var jeg mer utslitt enn jeg noengang før eller siden har vært.
Jeg hørte aldri mer, og etterlyste saken noen år senere. Anmeldelsen er ikke engang protokollført, og saken finnes ikke. Så hvis noen undres over min totale mangel på respekt for ordensmakten; DER er svaret.
På dette tidspunktet hadde jeg fortsatt ikke fortalt det til noen. I ettertid fikk begge mine koner, en samboer og to nære venner vite om det. Hver gang var en kamp. En overveldende og utmattende øvelse i kontroll av skyld, anger og mindreverdighetsfølelse. Jeg følte det var min egen skyld, og mitt ansvar for at det gikk så langt som det gikk. Jeg mener; det foregikk helt til jeg var nitten – hvorfor gjorde jeg ikke noe med det? Hvorfor gikk jeg ikke bare?
Svarene jeg etterhvert har kommet til, er at det IKKE var mitt ansvar. HAN var den voksne, HAN snørte meg inn i ett nett av SIN virkelighet, antakelig vel vitende om at jeg ikke kom til å fortelle det til noen. Jeg har også utviklet en stor forståelse for at kvinner utsatt for vold går tilbake til sin overgriper igjen og igjen, til tross for at ALL logikk tilsier at man bør LØPE en annen retning.
Spørsmålet blir da; hvor førte dette hen, hva har det gjort med meg og hvor går ferden videre?
Vel; jeg tror det har gitt meg problemer i forhold. En skrekk for å slippe noen for nærme, slik at jeg derav kan få mer smerte, har nok gjort meg mer ambivalent mot de som bryr seg. Venner er én ting – en del av dem har jeg allikevel kunnet slippe nærme (dog ikke så nærme at jeg har fortalt dette), men de kvinnene jeg har vært med har nok følt en kulde de strengt tatt ikke fortjente. Selv om noen av dem har fått vite om det, tror jeg fortsatt at de alle har følt at jeg har båret et skjold de ikke har kunnet komme forbi uansett. Angrep er beste forsvar, så i mange konflikter hvor min manglende synlige empati og innelukkede sjel har vært utløsende, har jeg nok brukt regresjon og angrep mot den som egentlig kunne hjulpet meg. Aggresjonen har ligget nær overflaten bestandig, og ulmet sammen med en følelse av avmakt, tap av selvrespekt, mindreverd, skam, og dårlig samvittighet.
Det orker jeg ikke mer. Jeg vil fri meg fra dette, og gjør det med «skrike» til hele verden;
«Goffa»(*), du ditt pedofile, psykopatiske svin! Du ødela meg nesten, misbrukte min tillit og søken etter anerkjennelse, og skadet hele min tenåringstid! DU er ansvarlig for min skyldfølelse og skam. DU skulle latt meg være, og latt meg utforske min seksualitet med jevnaldrende!
Jeg håper du brenner lenge i helvete, og at din vei ikke krysser min – for da dreper jeg deg.
Mine barn fortjener en pappa som er til stede, og din død er ikke verdt at de skal miste meg til et fengsel for lang tid.
Min ferd videre kan bare bli bedre. Skjult skam fortærer sjelen innenfra.
Nå som «alle» vet hva som har skjedd, er én alvorlig byrde å bære lettet av mine skuldre.
Om noen mener jeg er mindre verdt som venn etter at jeg har blåst ut alt dette; so be it. Jeg har skjult det i for mange år, og trenger friheten til å være tilstede for de rundt meg. Jeg håper og tror at livet blir lettere nå...
(*)fullt navn er fjernet pga. advarsler om mulighet for anmeldelse mot meg.
